Når mørket blir til lyset.

Endelig kommer mørket igjen. Er det vanlig å lengte mot mørket? Mørket har gjennom alle tider vært forbundet med noe mystisk, skummelt og farlig. Hvorfor det?

Vi som lever nå og de som vokser opp, har blitt så avhengig av lyset for å fungere i hverdagen, at vi ikke takler mørket lenger. Solsystemets naturlige mønster med lengre og kortere dager blir visket mer og mer ut av kunstig belysning både ute og inne. I byene er det ikke stjerner på himmelen lenger. Det klages over at gatelys ikke er på i lyse sommernetter, i frykt for at noen skal gå forbi og ikke bli oppdaget. Vi var uten gatelys og «forurensningen» fra disse i hele sommer, og det lille snevet av mørke vi fikk, var et lite lys i hverdagen. Jeg kunne se stjerner, fra terrassen, på sommeren! Mulig jeg er litt over middels begeistret for stjernehimmelen og alt som måtte foregå der, men alle de små lysende, diamantene på himmelen fikk meg til å lengte mot mørkere årstider igjen.

Høst

Den vonde veggen

Nysgjerrigheten til alt som skjer i naturen har ikke avtatt ettersom jeg har blitt eldre, den tvert imot vokser for hver gang jeg er ute. Det siste året har suget etter å komme seg ut vært enormt, men helsa har dessverre gjort at det ikke har blitt så mye av. Enda..

Noen dagsturer har det blitt, men ingen overnattinger og mørke netter. Den berømte veggen, stor, mørk og utmattende, tok skikkelig kvelertak på meg før jul i fjor og gjorde livet til et skikkelig jævlig sted å være over en lengre periode. Alt ble vanskelig. Alt mistet mening.  Tiltakslysten forsvant. Familie ble satt til side for egne negative tanker. En liten periode var det ikke noe «familie» heller. Jeg gikk fra de og gav hun jeg egentlig skulle støttet meg på og søkt varme og hjelp hos, skylden for at jeg var mislykket og ikke klarte å være meg selv eller gjøre jobben min. «Jeg»et var visket ut. Trudde jeg. Når disse tankene kommer trenger man hjelp, og det som hjalp meg mest, var en 5 ukers periode med mye natur, frisk luft og stillhet. Med god hjelp av dyktige fagpersoner. Og nå lengter jeg altså etter mørket igjen for å kunne oppleve lyset. Mørket som kommer på denne årstiden altså, ikke mørket som i depresjon og fortvilelse igjen..

Endelig tilbake

Når jeg først kommer meg dit jeg ønsker å være, i skogen, så er jeg på en måte hjemme igjen. La oss si jeg har funnet et stille, idyllisk sted, kanskje ved et lite vann. Lyng og mose mellom furutrær, høstfarger på bladene som løvtrærne har gitt slipp på. Døsige maurtuer som er klare for kjølige netter. Leirplassen er plukket ut på øverste hylle nede ved vannet, mellom to stolte furuer. Tarpen blir spent opp, liggeunderlaget lagt på mosen og plass til bålet blir klargjort. Når småkvist til kveldsbålet er samlet og stablet, kan skuldrene senkes og det tas noen kast med fiskestanga mens kaffen ryker fra trekoppen. Gleden over å ha kommet hit, den er så stor. Og nå kommer øyeblikket jeg har ventet på. Et av høydepunktene. MØRKET!

Alle lydene og synsinntrykkene som gjør døgnet til dag, begynner å sive sakte ut og natten er uungåelig. Lydene blir færre, men sterkere, og fargene blir til grå skygger. Kattugla begynner med sin dype, klagende hooing, og susingen i tretoppene øker litt, som om den må blåse bort det som er igjen av dag. Alt dette får kroppen til å gå i hvilemodus. Nå formelig roper sjelen etter et bål også. Litt for å kjenne varme og litt for å få noe varmt i kroppen. Svartkjelen fylles med vann så det er klart til bålet er i gang.

Bjørkeneveren jeg fant på veien, skrapes forsiktig med kniven så fibrene reiser seg, og den kan ta imot gnistene fra tennstålet lettere. En liten flamme begynner å vokse seg større. Mer never og små kvister blir lagt over. Flammene blir større i takt med størrelsen på kvistene som legges på, til bålet lever. Knitringen skyter ut små gnister som stiger mot himmelen og blander seg med stjernene som blir mer og mer synlige. Så er det plutselig der, mørket som jeg har lengtet etter så lenge. Stjernene kommer frem, 1, 20, 100, 1000. De kommer så fort. Det svake lyset blir synligere for hvert minutt. Det må så mye mørke til, eller fravær av lys egentlig, for å se de små, lysende prikkene på himmelen. Sånn føler jeg det er med oss mennesker noen ganger også. Når det er som mørkest, trenger vi bare et bitte lite lys for komme litt videre. Om det er fra den som står deg nærmest, eller en fremmed du møter på gaten, det vet vi ikke. Men det lille lyset kommer plutselig, og oftest når du trenger det som mest.

«Det enkle er ofte det beste»

Jeg tror jeg finner igjen det beste i meg selv, når bålet spraker foran meg og stjernene skinner høyt der oppe «kun» for meg. Da har jeg ingen forventninger til meg selv. Trenger ikke å prestere eller bevise noe for noen andre en meg selv. Jeg kjenner at stresset blir borte. At hvilepulsen synker lavere enn vanlig og det er godt å eksistere igjen. Og det er det som gjør mørket til lys for meg. Min drøm er å kunne dele denne opplevelsen, og få flere til å kjenne på denne roen og gleden naturen kan gi oss. Det er mye i ordtaket at «Det enkle er ofte det beste»

Med ønske om et helsebringende friluftsliv

Dag Henning